Javel. Så skjedde det ting på fredagskvelden som gjorde at jeg muligens kan påberope meg utilregnlighet i gjerningsøyeblikket for absolutt alt jeg har drevet med denne helgen, men en ting vil jeg likevel presistere.
Når man kommer hjem fra byen, sånn i 2-tiden, natt til hvilken som helst lørdag eller søndag. Eller natt til hvilken som helst dag når jeg tenker meg om. Og man møter den halvfulle naboen sin som er på vei ut i døren, så er det IKKE meningen at man skal bestemme seg for å bli med denne naboen opp i leiligheten hans, for å smake på whiskey’n han fikk i gave da Liverpool vant Championsleague-finalen i 2005. Og det er IKKE meningen at man skal drikke så mye av den, at man ender opp med å kline hemningsløst i sofaen. Det er rett og slett ikke meningen at man skal gjøre noe som helst som kan føre til en potensielt skikkelig klein situasjon ved postkassen på mandag faktisk.
Det var bare det jeg ville presisere.
Takk.
Hva man IKKE gjør med naboen ..
Overmoden
Da jeg våknet i dag tidlig, hadde jeg planlagt bryllupet mitt helt ned til minste detalj. Nå sitter jeg og griner til 3 bryllup på tv3.
Er det det man kaller overmoden?
Brevvenn søkes!
I dag har jeg fått kjeft av mamma. I seg selv ikke helt uvanlig, ettersom min mor er det jeg liker å kalle noe gal, og derfor er ute og slenger med leppa i tide og utide, men denne gangen var det fordi jeg ikke har svart på diverse mail hun har sendt meg. Jeg ante ikke at jeg hadde fått mail jeg, og mens jeg hørte på henne slo det meg at jeg nesten aldri sjekker mailen min lenger. På jobben er jeg nødt til å gjøre det, min privat kan det flere dager mellom hver gang jeg titter innom. Det er jo ingen som bruker mail lenger! Meldinger og beskjeder slynges frem og tilbake gjennom Facebook og Twitter og Skype og MSN, men svært sjelden på mail.
I etterkant av overhøvlingen ble jeg sittende å tenke tilbake til tiden før jeg hadde pc og internett. Ja, for så gammel er jeg faktisk, at jeg husker den gangen da ikke alle hadde pc, og det meste av kommunikasjon mellom vanlige mennesker, foregikk gjennom det gode gamle postvesenet.
I dag får jeg stort sett bare reklame og regninger i posten, og jeg kjenner at jeg savner det å få brev. Det er lite som slår det å åpne postkassen, for så å oppdage et koselig brev. En konvolutt med farge, eller pynt, eller som kanskje lukter godt.
Jeg savnet ikke mail. Å kommunisere gjennom ulike sosiale medier passer meg utmerket. Folk er nødt til å begrense seg, og man kan få svar så godt som umiddelbart. Men jeg savner brev, og jeg husker med glede den tiden da jeg hadde flere brevvenner i både Norge og utlandet, som ikke bare sendte meg de flotteste brev, men som også inspirerte meg til å sende noe like fint tilbake. Jeg tror jammen jeg ønsker meg en brevvenn igjen.
Bara dårar rusar inn
Det var meningen at denne bloggen skulle bli ærlig og frittalende og positiv og sånn. Alt det som jeg er, også presterer jeg å gå på en aldri så liten kjærlighetssorg sånn helt i startfasen. Så jævlig urutinert! Og det som er en enda mer urutinert, er at jeg har kjærlighetssorg over min aller beste venn, og han vet ikke om det en gang. I etterkant av vår lille valentines-spasertur, har jeg blitt slått over ende av følelser jeg ikke ante jeg hadde, og det har satt meg helt ut.
Jeg regner med at du har hatt kjærlighetssorg en eller annen gang, og vet hvor ufattelig kjipt det kan være, men har du prøvd å ha det uten at noen skal merke det? Og spesielt ikke din aller beste venn?
Det anbefales ikke. Virkelig ikke.
Jeg kan faktisk ikke dele det med noen. Jeg kan ikke risikere at han får vite om det. Vite om at jeg har andre følelser for han enn de vennskaplige han tilsynelatende har for meg. Kanskje jeg burde si det til han. Bare for å være sikker på at han ikke sitter på sin kant og føler akkurat det samme, men jeg tør ikke. Jeg tør ikke å ta sjansen, for jeg kan virkelig ikke miste denne fyren. Å miste han vil være som om noen løsner fortøyningen min, for så å sende meg til havs uten ror, og derfor går jeg nå og later som ingenting. Med en konstant klump i brystet, mens jeg bruker all energi på å opprettholde det nære forholdet som vi har, og som jeg vet han setter så pris på. Det koster mye, men jeg gjør hva som helst for at han skal ha det bra, og da får det heller gå på beskostning av meg selv. Jeg er da jente for svarte!
Og for øyeblikket går det ikke spesielt bra med meg. Så snart jeg er alene dukker de vonde følelsene opp, og jeg sliter litt med å holde et positivt fokus. Så det er mulig målene mine for bloggen må utsettes litt. Ærlig og frittalende kan jeg fremdeles få til, men jeg er litt mer usikker på positiv. Det eneste jeg kan love er at jeg skal prøve, og av erfaring vet jeg at det er over når jeg minst venter det. I will rise again.
Valentines day og en liten reframing
Valentines Day. En av disse dagene jeg har vært ganske negativ til, og aldri har sett poenget med å feire. Noen vil kanskje påstå det er fordi jeg for øyeblikket verken har kjæreste, eller en potensiell kjæreste å feire dagen med, men nei.
Misforstå meg rett da. Jeg er fryktelig for at man kan sette pris på kjæresten sin, og vise oppmerksomhet til denne. Og når sant skal sies, har jeg også alltid ønsket at jeg en dag får levert en oppsats av mange fine ballonger på jobben. Med bud. Men utover dette blir jeg nesten provosert. Både av hvordan handelsstanden prøver å prakke på oss all verdens av ting til vår kjære, og ikke minst av å høre hvilke forventninger visse folk har.
Kan vi ikke heller bruke tid på hverandre i hverdagen?
Vise at vi setter pris på hverandre gjennom de små tingene?
Jeg tror du skjønner hva jeg mener.
Så jeg har altså aldri feiret denne dagen. Selv ikke de gangene jeg har hatt kjæreste, og dermed en perfekt anledning til det. Før i dag.
I dag har jeg nemlig brukt kvelden sammen med en god kompis. På Valentines Day, har vi rett og slett gått en lang tur sammen i vinterværet. Vi har trasket rundt i mørket, mens vi har snakket om livet. Vi har varmet oss på hver vår kopp med kakao. Vi har ledd masse, og vi har kost oss. Akkurat slik vi pleier å gjøre når vi er sammen.
Å gå der sammen med Han, minnet meg på hvor heldig jeg på mange måter er. Livet mitt er i grunnen veldig bra, og jeg har mange fantastiske mennesker rundt meg som jeg setter utrolig stor pris på. Og det betyr faktisk noe, så heretter skal jeg feire Valentines Day for alt det er verdt. Kjærligheten skal hylles, enten den er til venner, til livet, til familien, eller til den helt spesielle.
Håper dere alle har hatt en nydelig Valentines Day.
På’n igjen
Det er bare meg igjen.
Jeg har vært borte lenge nå. Livet har ikke forandret seg nevneverdig, men det har jeg. Litt eldre, litt klokere, og litt tryggere. Nå er jeg klar til å dele igjen.
